ProZ.com translation contests »
1st Annual ProZ.com Translation Contest: "Awakening" » English to Norwegian » Entry by Toralf Mjelde

Source text in English

Translation by Toralf Mjelde (#6658)

Heathrow Airport is one of the few places in England you can be sure of seeing a gun. These guns are carried by policemen in short-sleeved shirts and black flak-jackets, alert for terrorists about to blow up Tie-Rack. They are unlikely to confront me directly, but if they do I shall tell them the truth. I shall state my business. I’m planning to stop at Heathrow Airport until I see someone I know. (...)

Astonishingly, I wait for thirty-nine minutes and don’t see one person I know. Not one, and no-one knows me. I’m as anonymous as the drivers with their universal name-cards (some surnames I know), except the drivers are better dressed. Since the kids, whatever I wear looks like pyjamas. Coats, shirts, T-shirts, jeans, suits; like slept-in pyjamas. (...)

I hear myself thinking about all the people I know who have let me down by not leaving early on a Tuesday morning for glamorous European destinations. My former colleagues from the insurance office must still be stuck at their desks, like I always said they would be, when I was stuck there too, wasting my time and unable to settle while Ally moved steadily onward, getting her PhD and her first research fellowship at Reading University, her first promotion.

Our more recent grown-up friends, who have serious jobs and who therefore I half expect to be seeing any moment now, tell me that home-making is a perfectly decent occupation for a man, courageous even, yes, manly to stay at home with the kids. These friends of ours are primarily Ally’s friends. I don’t seem to know anyone anymore, and away from the children and the overhead planes, hearing myself think, I hear the thoughts of a whinger. This is not what I had been hoping to hear.

I start crying, not grimacing or sobbing, just big silent tears rolling down my cheeks. I don’t want anyone I know to see me crying, because I’m not the kind of person who cracks up at Heathrow airport some nothing Tuesday morning. I manage our house impeccably, like a business. It’s a serious job. I have spreadsheets to monitor the hoover-bag situation and colour-coded print-outs about the ethical consequences of nappies. I am not myself this morning. I don’t know who I am.
Heathrow lufthavn er et av de få stedene i England du med sikkerhet kan få øye på et skytevåpen. Disse våpnene bæres av politimenn i kortermede skjorter og svarte skuddsikre vester på jakt etter terrorister som forsøker å sprenge den fasjonable slipsbutikken Tie Rack. Det er lite sannsynlig at de vil konfrontere meg direkte, men hvis de prøver skal jeg jammen fortelle dem sannheten. Jeg kommer til å informere dem om hvorfor jeg er her. Jeg har planlagt å bli værende her på flyplassen inntil jeg ser noen jeg kjenner. (...)

Utrolig nok har jeg ventet i trettini minutter uten å få øye på noen jeg kjenner. Ikke en eneste person, og ingen gjenkjenner meg heller. Jeg er like anonym som sjåførene med de universelle navneskiltene sine (noen etternavn kjenner jeg igjen), bortsett fra at sjåførene er bedre kledd enn meg. Siden ungene ble født ser alt jeg tar på meg ut som en pyjamas. Frakker, skjorter, t-skjorter, bukser, dresser; som en velbrukt pyjamas. (...)

Jeg kan høre meg selv tenke på alle de menneskene jeg kjenner som har sviktet meg ved å ikke fly avgårde til et glamorøst europeisk reisemål en tidlig tirsdag morgen. Mine tidligere kollegaer på forsikringskontoret sitter antakelig lenket til skrivebordene sine enda, akkurat som jeg sa de ville være da jeg fortsatt selv var fastlåst der. Jeg følte jeg kastet bort tiden og kunne ikke slå meg til ro, mens Ally sakte men sikkert jobbet seg opp i livet. Hun mottok doktorgraden sin og sitt første forskningsstipendiat ved universitetet i Reading, hennes første forfremmelse.

Våre mer nylig voksne venner, som har seriøse jobber og som jeg derfor halvveis forventer å se hvert øyeblikk nå, sier at å være husfrue er et svært så hederlig yrke for en mann, det er til og med modig gjort og, ja, mannlig å holde seg hjemme med barna. Disse vennene er hovedsakelig Allys venner. Det virker som om jeg ikke kjenner noen lenger, og borte fra barna og flyene over hodet mitt, kan jeg høre meg selv tenke og jeg hører tankene til en sytekopp. Det var ikke det jeg hadde håpet å høre.

Jeg begynner å gråte, ingen grimaser eller hulking, bare store stille tårer som renner nedover kinnet mitt. Jeg har ikke lyst til at noen som kjenner meg skal se meg gråte, fordi jeg er ikke av den typen som mister grepet på Heathrow lufthavn en betydningsløs tirsdag morgen. Jeg styrer husholdningen på en plettfri måte, akkurat som om det skulle være en forretningsvirksomhet. Det er en seriøs jobb. Jeg har regneark for å kunne følge med på når støvsugerposen bør skiftes, og fargekodede utskrifter om etiske konsekvenser av bleier. Jeg er ikke meg selv denne morgenen. Jeg vet ikke hvem jeg er.